Snøskred er et fryktet naturfenomen som hvert år tar flere liv, både i Norge og i utlandet. Som regel har man lite å stille opp med dersom man skulle være uheldig å bli fanget i snømassene. Det er derfor et sterkt fokus på sikker ferdsel i fjellet, opplæring og kurs for å unngå å bli begravet i skred. Det gjøres omfattende arbeid med kartlegging, sikring og varsling i skredfarlige områder.
Fjellmedisinsk forskningsgruppe ved Universitetet i Bergen har nylig publisert en artikkel basert på et forsøk som simulerer hvordan fysiologien hos skredtatte som som ligger begravet og puster i en luftlomme. Målet med forsøket var blant annet å få en økt forståelse av hva som skjer med kroppen, som man igjen håper kan benyttes til å øke overlevelsen hos skredtatte.
Av de som blir tatt av snøskred, er det en betydelig andel som mister livet. Noen har hell i uhellet og blir kun delvis begravet, slik at de hele tiden har fri luftvei. Blir man fullstendig begravet er prognosen betydelig dårligere. De to største dødsårsakene i snøskred er skader (traumer) og kvelning (asfyksi), i tillegg til at noen svært få fryser i hjel og dør av hypotermi. Det finnes forskning som viser at om lag 15% av de som dør mister livet av skader de pådrar seg i fallet, men her antar man at det er geografiske forskjeller. Dersom skredet går i et terreng med mye trær og steiner tror man at flere skredtatte får store skader sammenlignet med i et snøskred som går på snaufjellet.
Det store flertallet av de som omkommer i skred dør som nevnt av kvelning. Kvelning er et resultat av at to ulike livsviktige fysiologiske mekanismer hindres: inntak av oksygen (O2) og eliminering av (CO2). I det man blir begravet i et snøskred begynner man å puste i et tilnærmet lukket rom, og man puster mye av den samme luften inn og ut. Kroppen er avhengig av å få tilført nok ny oksygen, men den er også avhengig av å kvitte seg med CO2, avfallsstoffet fra energiomsetningen i kroppen.
Luften vi puster inn består av ca. 21% O2, mens tilnærmet lik resten er nitrogengass. I lungene går en del av oksygenet over i blodet, men ca. 13-14% av oksygenet blir med ut igjen når vi puster ut. CO2 utgjør en svært liten del av luften vi puster inn er svært lav (omtrent 0.03%), men i utåndingsluft er konsentrasjonen som regel et sted mellom 4 og 6%. Disse tallene er viktige. Siden forskjellen i CO2 er så stor mellom inn- og utåndet luft vil konsentrasjonen av CO2 i et lukket rom stige raskt for hvert åndedrag man tar, og ofte nå kritiske nivåer før nivået av oksygen blir livstruende lavt.
Dersom man skal forlenge tiden noen kan overleve begravet i et snøskred må man finne en måte å unngå at CO2 akkumulerer i luftlommen. Noen slike hjelpemidler eksisterer i dag, der konseptet er å puste i en ventil med et munnstykke festet i sekken, slik at all luften man puster ut blir fraktet vekk fra luftlommen og ut et annet sted. Utfordringen med disse hjelpemidlene er at de forutsetter at man klarer å få munnstykket inn i munnen og beholde det der frem til skredet stopper.
En annen og ny teori baserer seg på å tilføre luft inn i lommen rundt hodet og fortrenge CO2-en som bygger seg opp. Selv om snøskredsnø er ganske kompakt, inneholder den fortsatt ganske mye luft. Et konsept som fortsatt er under utvikling ser på muligheten for å bruke en pumpe i sekken til å trekke inn luft fra snøen og pumpe det inn i luftlommen foran ansiktet til den skredtatte.
Hvorvidt dette blir en suksess gjenstår å se, men håpet er at denne nye forskningen vil bidra til økt overlevelse for snøskredtatte i fremtiden.
Fagansvarlig i NFS, Sigurd Mydske, er med i Fjellmedisinsk forskningsgruppe og medforfatter på artikkelen.