Mountain Lab 2019
Snøskred er et fryktet naturfenomen som hvert år tar flere liv, både i Norge og i utlandet. Som regel har man lite å stille opp med dersom man skulle være uheldig å bli fanget i snømassene. Det er derfor et sterkt fokus på sikker ferdsel i fjellet, opplæring og kurs for å unngå å bli begravet i skred. Det gjøres omfattende arbeid med kartlegging, sikring og varsling i skredfarlige områder.
Fjellmedisinsk forskningsgruppe ved Universitetet i Bergen har nylig publisert en artikkel basert på et forsøk som simulerer hvordan fysiologien hos skredtatte som som ligger begravet og puster i en luftlomme. Målet med forsøket var blant annet å få en økt forståelse av hva som skjer med kroppen, som man igjen håper kan benyttes til å øke overlevelsen hos skredtatte.
Av de som blir tatt av snøskred, er det en betydelig andel som mister livet. Noen har hell i uhellet og blir kun delvis begravet, slik at de hele tiden har fri luftvei. Blir man fullstendig begravet er prognosen betydelig dårligere. De to største dødsårsakene i snøskred er skader (traumer) og kvelning (asfyksi), i tillegg til at noen svært få fryser i hjel og dør av hypotermi. Det finnes forskning som viser at om lag 15% av de som dør mister livet av skader de pådrar seg i fallet, men her antar man at det er geografiske forskjeller. Dersom skredet går i et terreng med mye trær og steiner tror man at flere skredtatte får store skader sammenlignet med i et snøskred som går på snaufjellet.
Det store flertallet av de som omkommer i skred dør som nevnt av kvelning. Kvelning er et resultat av at to ulike livsviktige fysiologiske mekanismer hindres: inntak av oksygen (O2) og eliminering av (CO2). I det man blir begravet i et snøskred begynner man å puste i et tilnærmet lukket rom, og man puster mye av den samme luften inn og ut. Kroppen er avhengig av å få tilført nok ny oksygen, men den er også avhengig av å kvitte seg med CO2, avfallsstoffet fra energiomsetningen i kroppen.
Luften vi puster inn består av ca. 21% O2, mens tilnærmet lik resten er nitrogengass. I lungene går en del av oksygenet over i blodet, men ca. 13-14% av oksygenet blir med ut igjen når vi puster ut. CO2 utgjør en svært liten del av luften vi puster inn er svært lav (omtrent 0.03%), men i utåndingsluft er konsentrasjonen som regel et sted mellom 4 og 6%. Disse tallene er viktige. Siden forskjellen i CO2 er så stor mellom inn- og utåndet luft vil konsentrasjonen av CO2 i et lukket rom stige raskt for hvert åndedrag man tar, og ofte nå kritiske nivåer før nivået av oksygen blir livstruende lavt.
Mountain Lab 2019
Dersom man skal forlenge tiden noen kan overleve begravet i et snøskred må man finne en måte å unngå at CO2 akkumulerer i luftlommen. Noen slike hjelpemidler eksisterer i dag, der konseptet er å puste i en ventil med et munnstykke festet i sekken, slik at all luften man puster ut blir fraktet vekk fra luftlommen og ut et annet sted. Utfordringen med disse hjelpemidlene er at de forutsetter at man klarer å få munnstykket inn i munnen og beholde det der frem til skredet stopper.
En annen og ny teori baserer seg på å tilføre luft inn i lommen rundt hodet og fortrenge CO2-en som bygger seg opp. Selv om snøskredsnø er ganske kompakt, inneholder den fortsatt ganske mye luft. Et konsept som fortsatt er under utvikling ser på muligheten for å bruke en pumpe i sekken til å trekke inn luft fra snøen og pumpe det inn i luftlommen foran ansiktet til den skredtatte.
Hvorvidt dette blir en suksess gjenstår å se, men håpet er at denne nye forskningen vil bidra til økt overlevelse for snøskredtatte i fremtiden.
Fagansvarlig i NFS, Sigurd Mydske, er med i Fjellmedisinsk forskningsgruppe og medforfatter på artikkelen.